Klient OG terapeut

Jeg startet min utdanning i gestaltterapi i 2014 ved Norsk Gestaltinstitutt (NGI). En del av grunnlaget for det var et ønske om å lære om og erfare en psykoterapiform med en vennligere og mer åpen tilnærming til psykisk lidelse enn det jeg hadde møtt fram til da i livet mitt. Da hadde jeg selv gått 12 år til ulike former for terapi, de siste to i gestaltterapi for å få hjelp for mine egne utfordringer i forhold til traumer i barndom og oppvekst, og psykisk lidende mennesker i min umiddelbare nærhet (inkludert meg selv). I gestaltterapien møtte jeg en holdning jeg ikke hadde møtt før i feltet psykisk helsevern/psykiatri: Jeg erfarte at gestaltterapeuten ikke tok utgangspunkt i at det var noe ‘galt’ med meg (les: hjernen min og tankene mine) på grunnlag av mine opplevelser og symptomer. Eller med andre mennesker som lider psykisk.

I gestaltterapiens teori og kliniske praksis møtte jeg et åpent og mer helhetlig menneskesyn: at jeg hadde gjort det jeg kunne for å overleve utrygge og farlige omgivelser tidlig i livet, og at mine tildels ‘uforståelige’ og ‘rare’ reaksjoner/symptomer senere på disse erfaringene og omgivelsene jeg levde i, var fullstendig forståelige og nødvendige. Dette var helt nytt for meg på det tidspunktet, og utrolig frigjørende. Og senere i terapi-forløpet: støttende og tryggende. Og det handlet om så mye mer enn hjernen og tankene. Jeg lærte at gestaltterapi har et holistisk (helhetlig) grunnsyn der kropp, emosjoner og det kognitive er likestilt. Fortid, nåtid, framtid, alle relasjoner, alle erfaringer og omgivelser i hele livsløpet er også i denne helheten.

Siden har jeg fortsatt å gå til gestaltterapeutisk behandling, ved siden av studiene, av tre grunner: fordi jeg vil og trenger det for min egen del, fordi det er en del av den obligatoriske utdanningen for å kunne bli praktiserende gestaltterapeut, og fordi jeg erfarer at å gå i jevnlig terapi, som praktiserende terapeut, er noe av det som gjør meg i stand til være mer autentisk tilstede for klienter i terapirommet. At det er nødvendig å kjenne og erfare kroppslig, emosjonelt og kognitivt hvordan det er å være ‘i den andre stolen’, og bearbeide egne opplevelser, traumer og livshistorie.

Det har blitt flere hundre timer i terapi. Livet har kanskje ikke blitt ‘lettere’, men definitivt mer nært, og på flere vis tryggere i forhold til hvor og hvem jeg er i verden.

Min egen erfaring som pårørende gjennom 50 år, til personer diagnostisert med psykiske lidelser som schizofreni, schizoaffektiv og bipolar lidelse, hadde gitt meg mer enn nok av den biomedisinske tilnærmingen til psykisk lidelse der det kun er noe galt med individets hjerne/tanker som må fikses, ofte primært ved hjelp av medisiner og lite annet.

Og la meg for sikkerhets skyld presisere: jeg er IKKE imot medisinsk behandling innen psykiatri, hvis noen lesere skulle komme til å dra denne noe forhastede konklusjonen, men jeg har erfart gjennom livet at psykiatrien legger altfor stor vekt på å endre kjemien i hjernen ved hjelp av legemidler framfor å tilby annen behandling, for eksempel psykoterapi. Kun en gang, i min lange ‘karriere’ som pårørende i psykiatrien, har jeg hørt en lege nevne begrepet ‘traume’, og sjelden har jeg opplevd at pasientens kroppslige og emosjonelle erfaringer er blitt tatt på alvor som ekte erfaringer og ikke som tegn på en medisinsk tilstand. Ofte har erfaringene blitt diagnostisert som ‘manglende sykdomsinnsikt’ eller blitt lest inn som symptomer på den medisinske tilstanden pasienten allerede er blitt diagnostisert med.